martes, 10 de octubre de 2023

jon fosse / dos poemas








(barco en la oscuridad)

*

estoy sentado en un barco
y la oscuridad es el barco en el que estoy sentado

el barco está en movimiento calmo Oscura
y matutina noche El agua es negra
está en movimiento calmo Allá
está la costa y las casas Escucho las olas
golpeando la costa
y pienso que las casas son blancas
estoy sentado en un barco
y no hay una sola persona
estoy sentado en un barco y soy
un agua sin ondas
no soy una persona
y hay calma
porque ya no soy persona
soy calma en un barco
soy la oscuridad en un barco
y todo es azul y está oscuro
tan húmedo y oscuro

~

Una persona está aquí

*

Una persona está aquí
y luego ya no está
en un viento
se desvanece
hacia el interior
y se une al moverse de las piedras
y se vuelve significado
en una unidad siempre nueva
de lo que es
y lo que no es
en una quietud
en la que el viento
se vuelve viento
donde el significado
se convierte en significado
en movimiento cambiante
de todo lo que ha sido
y al mismo tiempo es
desde el origen
cuando el sonido era el significado
antes que la palabra se escindiera
y ya no nos abandonara más
Pero está siempre
en el pasado y siempre en el futuro
y en algo
que no existe en su frontera
que desaparece
entre lo que ha sido
y lo que está por venir
En un sólo movimiento no es
ni tiempo ni distancia
Se aclara y desaparece
y al desaparecer
permanece
Y en su oscuridad
se ilumina
mientras dice
calla
No tiene lugar
Es todos los lugares
Está cerca
Está lejos
y el cuerpo y el alma se encuentran
en algún sitio
que es tan pequeño
como grande
como todo lo que es
y como nada
donde toda sabiduría
y nada se sabe
en el íntimo ser indivisible
en que todo es sí mismo y todo lo demás
en la división indivisible
en la frontera ilimitada en la que al desaparecer
como una clara presencia súbita
desaparece
y avanza por el día
donde el árbol es árbol
y donde la piedra es piedra
y el viento viento
y donde las palabras
son una unidad incomprensible
de todo lo que ha sido y todo lo que desaparece
y así es como queda
como una palabra de consuelo

***
Jon Fosse (Haugesund, 1959)
Versiones de Roberto Amézquita

/

(båt i mørker)


eg sit i ein båt
og mørkret er båten eg sit i

Båten er rolege røsrsler Mørkt
og tidleg på kvelden          Sjøen er svart
og båten er rolege rørsler   Der inne
er fjøra og husa    Eg høyrer bølgjene
slå mot fjøra
og eg veit at husa er kvite
eg sit i ein båt
og ikkje eit menneske finst
eg sit i ein båt og eg er
ein sjø utan bølgjer
eg er ikkje menneske
og det er stilt
for eg er ikkje lenger menneske
eg er stille i ein båt
eg er mørker i ein båt
og alt er blått og det er mørkt
så mørkt og vått

~

Eit menneske er her


Eit menneske er her
og så er det borte
i ein vind
som forsvinn
innover
og møter steinens rørsler
og blir til meining
i alltid ny einskap
av det som er
og det som ikkje er
i ei stille
der vind
blir vind
der meining
blir meining
i fortapt rørsle
av alt som har vore
og samstundes er
frå eit opphav
der lyden bar meininga
før ordet delte seg
og sidan aldri forlét oss
Men det er
i all fortid og det er i all framtid
og det er
i noet
som ikkje finst
i si forsvinnande grense
mellom det som har vore
og det som skal kome
Det er uendeleg og utan avstand
i den same rørsla
Det klårnar
og forsvinn
og blir verande
medan det forsvinn
Og det lyser opp
i sitt mørker
medan det fortel
at det teier
Det er ingen stader
Det er alle stader
Det er nært
Det er fjernt
og kropp og sjel møtest
i eit der
og det er lite
og like stort
som alt som er
like lite som ingen ting
og der all visdom er
og ingen ting veit
i sitt inste sjølv
der ingen ting er skilt
og alt samstundes er seg sjølv og alt det andre
i det skilde
som ikkje er skilt
i endelaus avgrensing Slik eg lar det bli borte
i tydelege nærvær
i forsvinnande rørsle
og går rundt i dagen
der tre er tre
der stein er stein
der vind er vind
og der ord er ubergripeleg einskap
av alt som har vore
av alt som blir borte
og slik blir verande
som forsonande ord

No hay comentarios.:

Publicar un comentario