martes, 30 de julio de 2024

inger hagerup / oda a las verduras











Pesadamente cargados como guerreros victoriosos
volvemos diariamente de nuestro huerto a casa.
A las verdes hordas de las coles las hemos liquidado,
hemos separado sus gruesas cabezotas del cuerpo con un afilado cuchillo
y las hemos puesto en cestos.
El risueño abanico de las zanahorias lo arrancamos cuidadosamente,
y luego cosechamos los sangrientos soles de los tomates.
Bajo fértiles bosques de hojas dentadas
estallaron los pepinos como peludos dedos de niños.
Ahora nadan en recipientes de cristal
para ofrecer a nuestros paladares avinagrada dulzura en invierno.
De las flores de mariposa de las judías verdes surgieron
arqueados barcos vikingos con minúsculos rosarios de escudos en la borda
(vagamente camuflados bajo la tensa piel de la vaina de los guisantes).
Hibernan ahora en panzudos frascos de cristal.
La frías flores de la coliflor, atildadamente apretadas como el ramillete
de novio de los años noventa
se mezclan con redondas cebollitas y minúsculos pepinillos en el frasco.
El colinabo se yergue a medio camino de la tierra
en su afán de servicio y fastidiosa riqueza vitamínica.
Lo dejamos sin ceremonias en el rincón más oscuro del sótano
donde sabremos encontrarlo de nuevo
cuando los días se hagan cortos y oscuros.
Pero las patatas, fértiles como un chino del distrito del hambre,
las cogemos a cientos, sí, a miles, de la tierra de nuestro huerto.
Porque la patata, ese curtido proletario de nuestros sótanos,
resucita cada día dorada y humeante
convertida en el sólido centro
en torno al que se unen el arenque salado y la jarra del agua
sobre el hule de nuestra mesa.

***
Inger Hagerup (Bergen, 1905–Fredrikstad, 1985)
Versión de Francisco J. Uriz

/

Ode til grønnsakene


Tungt belesset som seierherrer
kommer vi daglig hjem fra vår hage.
Kålhodenes grønne horder har vi gjort ende på,
skilt deres tykke hoder fra kroppen
med en skarp kniv og lagt dem i kasser.
Gulrøttenes blide viftepalmer rykket vi varsomt opp,
og vi har høstet tomatenes blodige soler.
Under frodige skoger av taggete blad
sprikte sylteagurkene som lubne barnefingrer.
Nå svømmer de i glasserte krukker
og skal gi våre ganer bitter sødme til vinteren.
Fra sukkerertenes sommerfuglblomster
sprang det ut buede vikingskip med bitte små perlerader
av skjold langs esingen,
(svakt kamuflert under ertebelgens spente hud).
De overvintrer nå i tykkmavete Norgesglass.
Blomkålens kjølige blomster, sirlig sammenpresset
som en frierbukett fra nittiårene,
blander seg med runde løk '
og ørsmå agurkbarn i picklesglasset.
Kålrabien veltet seg selv halvveis opp av jorda
i sin tjenesteiver og påtrengende vitaminrikdom.
Vi la den uten seremonier i kjellerens mørkeste krok,
der vi skal vite å finne den igjen
når dagene blir korte og svarte.
Men poteten, fruktbar som en kineser
fra hungerdikstriktene, henter vi i hundrer,
ja, tusener, opp fra vår hages jord.
For poteten, den barkete proletar i vår kjeller,
gjenoppstår hver dag gyllen og dampende
som det trygge midtpunkt spekesilden og vannkaraflen
fylker seg om på vårt voksdukbedekte bord.

No hay comentarios.:

Publicar un comentario